Ufrivillige pauser
Mye har skjedd i det siste, vi har vært på valpetreff i Sverige på Kronbacken. Man kan jo bli valpesugen av mindre. Så mange bra hunder og kombinasjoner, godt det enda er en god stund til jeg skal ha flere, men det skader jo aldri å kikke 🙂
Fredag var det stevne på Kil brukshundklubb og vi skulle starte for første gang i Sverige. Det er liksom noe ekstra å starte på akkurat det stevne, for det er så mange flinke kronvallare som er med og da må man liksom vise at man er god nok.
Tok ut Kry for å varme henne litt opp og hun kjentes treg, jeg kjente jeg datt et hakk og motivasjonen for å starte også. Ingenting er verre enn å gå med en seig hund og tross mine forsøk på å få henne mer opp hjalp det ikke nevneverdig. Ikke før min kjære coach Lise kom løpende for å stjele leken fra Kry. DA ble det fart på henne da! Jeg tror aldri jeg har sett henne løpe så fort før, ikke annet enn hvis hun løper om kapp med andre hunder eller etter katter.
Jeg elsker Lise, hun vet alltid hva hun skal gjøre for å forberede meg til å yte mitt beste.
Kry satt på felles sitten og lå på felles dekken. Hurra!
Resten av programmet var jeg fornøyd med, hun gjorde det hun skulle og hadde verdens fineste bakoversitt på avstanden, så deilig at treningen gir resulteter.
Lise filmet oss og dersom jeg får filmen skal jeg legge den ut.
Vi fikk en førstepremie med 283 poeng og kom på andre plass bak VM hunden Glød med Nina i snøret. Ikke nok med det, men vi kom også på andre plass i kronvallarmesterskapet som er den hunden som har flest poeng i snitt.
Helt siden vi var med på vårt første valpetreff for to år siden har jeg drømt om å få en medalje under premieutdelingen og nå fikk vi det endelig 😀
Masse trening, grilling og hyggelige mennesker som alltid. Vi fikk flere gode tips av Hege om hvordan vi kan trene mer fart og det satte virkelig fart i motivasjonen min. Jeg syns jo vi har det meste bra inne, men vi mangler liksom den siste lille finishen: fart og moro!
Planen fremover er derfor å kappløpe, herje og tulle og trene på å løpe, ikke tenke på vei mot ruta og apportene.
Vel, det var planen helt til vi kom hjem. På mandag når vi var oppe og hentet Nemo løp nemlig Kry etter en pinne, gapte før den var landet ordentlig og vips så hadde hun spiddet seg selv i tunga igjen. Hun hylte og løp (dejavu), når hun kom inn til meg måtte jeg faktisk dra ut pinnen som satt fast under tunga.
Det var ikke noe annet å gjøre enn å dra til dyrlegen i hui og hast som vi gjorde for nesten nøyaktig et år siden. Skal man aldri lære? Jo nå kanskje.
Denne gangen var det en flenge lengre bak under tunga og hun måtte sy igjen. Dyrlegen var litt bekymret for hvor langt inn pinnen hadde gått ettersom hun kunne kjenne en hevelse på utsiden av halsen rett bak skallen.
Antibiotika og smertestillende, ingen kamping eller løping på en uke. Deretter skal vi trappe det gradvis opp igjen og se hvordan det går.
Det ser heldigvis ut til å gå bra, hevelsen har gått ned og hun kan drikke selv igjen. Når vi kom hjem fra dyrlegen stod hun nemlig bare å pep og krafset på vannskålen så jeg måtte gi henne vann med en stor sprøyte.
Det dumme er at vi ikke får være med på Nm som skal gå nå i helgen, jeg var så utrolig motivert og følte jeg hadde planen klar for å gjøre treningen både bedre og mer fartsfyllt. Men, det blir ikke noe av det. Istedenfor sitter jeg hjemme og gjør kontorarbeid som har hopet seg opp under siste og avsluttende eksamen.
Aldri så galt at ikke det er godt for noe, Kry ser også ut til å ta det med ro. Hun ligger mest og sover (!) og er bare med på små turer til postkassen eller for å få litt luft.
I dag var også siste kurskveld for valpekurset og hverdagslydighetskurset. Det er så vannvittig inspirerende å se hvor langt disse hundene har kommet på bare 6 uker takket være flinke og motiverte eiere. Takk for at dere gjør det så gøy å være instruktør!
Kenzi, Leo og Sparco herjer siste kurskveld
Valpegjengen
Måtte bare legge ved dette bildet, et blinkskudd!