Forrige helg var jeg så heldig å bli invitert ned til Spania for å holde kurs!
Det var ikke så veldig morsomt å dra fra hundene, spesielt ikke ettersom Pan fortsatt går i gips og helst ikke skal gjøre så mye. Det vil si beinet hans er i gips, resten av ham begynner å trenge like mye trening som før ulykken.
Heldigvis har jeg snille venner som stiller opp og passer både hus og hunder så jeg kunne dra ned likevel, så med den skitne treningsbuksen liggende igjen hjemme og bare kortbukser i bagasjen dro jeg mot Malaga.
Der ble jeg hentet av min nye venn og snille guide Sergio som kjørte rundt på meg, gav meg mat (jeg sa ifra på forhånd at jeg behøvde mye og ofte mat), viste meg fjellene og gav meg kalde drinker etter kursdagene.
Vanligvis når jeg har kurs er jeg alltid litt nervøs. Nervøs for om jeg klarer å formidle det jeg vil få frem, om folk er fornøyde med det de lærer og ikke minst spent på hvordan gruppene er sammensatt.
Vel jeg hadde ikke trengt å bekymre meg, for maken til en sprudlende gjeng!
Det var over 20 stykker med på kurset, men bare 8 med hund. Vi trente til ett, hadde lunsj til fem og trente deretter til 8 igjen. Så bar det ut på en lokal restaurant hvor vi spiste, drakk og fortalte skrøner.
Mest av alt skulle jeg ønske jeg hadde kjørt ned og blitt der en hel uke lengre, eller kanskje tilogmed to. Det var så mange fine steder man kunne gå tur, fjelltopper å bestige og steder å bade. Selv om jeg helst ikke bader der jeg ikke kan se bunnen…
Så mange steder å trene, både lydighet og mondioring og så mange nye venner.
Jeg gråt faktisk på flyplassen da jeg skulle dra hjem. Ja jeg hadde stått opp halv fire for å rekke flyet, nei jeg hadde ikke spist. Men likevel, det er den beste reisen jeg har hatt på lenge.
Så Spania, I love you!