Ett skritt hit og to skritt dit
Jeg begynner å bli som et barn med dette treige internetter.
Med en gang noe ikke funker så bare trykker jeg skikkelig mange ganger til det henger seg opp og så blir jeg sur og slår alt av. En ting som reddet dagen min litt idag var å være på trening! Egentlig hadde jeg veldig veldig veldig lyst å bare være inne og være lei meg fordi jeg hadde så mye å gjøre, men jeg er ikke så flink til å være sånn lenge, så da bare reiste jeg.
Det er faktisk bare to uker til vi skal ha vår uoffisielle elite debut på sørlandsappellen og en mnd til første offisielle start, så jeg må bare få med meg all trening jeg kan.
Mange av øvelsene føler jeg er evighetsøvelser. Foreksempel fri ved foten, så blir den bra og så lar jeg være å pirke og så er det stadig et eller annet jeg må inn og justere.
For langt frem, for langt ut med rumpa, for langt bak, for lite fokus, for mye lyd, for ujevn for lite. For et par mandager siden kunne hun nesten ikke holde konsentrasjonen noenting mens vi gikk på klubben, idag fikk vi bemerkelse på at hun går og veksler littegrann på posisjonen. Jeg skal se det samme av henne hele tiden, så fra nå av kommer jeg sikkert til å måtte fikse på at jeg ikke skal se ned hele tiden
Men det er jo bra ikke alt er bra, for når ting ikke er bra blir jeg virkelig motivert til å trene mer. Ruta foreksempel, den må vi trene mer på at hun ikke ser den blir satt ut og med press. Alle gangen den siste tiden har hun enten ikke funnet ruta, vendt opp for tidlig og vært usikker eller løpt til mannekengen istede. Treningen fremover nå blir derfor preget av mange kjegler mens den riktige retningen alltid er rett til en av sidene.
Pirking på neseprøven resulterte i at søk=løp inn i ruta som lå vedsidenav og nøring på avstandsteknikken har gjort at vi har mistet litt av roen. Jeg stresser ikke, i de aller fleste tilfellene betyr bare dette at vi er inne i en fase hvor vi er klare for mer utfordringer på de fleste øvelsene. Hun trenger å bli drillet i forskjellige proofing øvelser, og det tror jeg er noe av det morsomste jeg vet. En ting vi SKAL ta tak i umiddelbart derimot er bli i liggen. Når jeg legger henne ned for å kalle inn, eller går ifra på ruta så rykker det ganske ofte i rockefoten til den lille rotta. Det er hvertfall helt uakseptabelt. Heldigvis ser jeg at dette går igjen ikke bare i lydighetsøvelsene, og det gjør det mye lettere å ta tak i.
En ting som derimot var kjempebra idag er a) fart ut til kjegle på første forsøk og b)kjempefin stå på innkallingen! H.u.r.r.a. Vi har trent separat på ståen en god stund nå, og idag bare testet jeg å kjøre en innkalling. Heldigvis hadde jeg ballen klar, jeg trodde nemlig ikke jeg skulle få en bra stå, men det gjorde jeg og kunne belønne! H.u.r.r.a. igjen og bank i bordet.
Dersom noen føler trang til å stå ute i snøen og legge ned pinner forresten er det bare å si ifra, du skal få fast stilling med en gang. En kameramann hadde heller ikke vært å forakte. Lønna er sjokoladekake og en lue!
