I helgen var jeg i Narvik og holdt kurs for en gjeng staute nordlendinger. Skal man drive med lydighet året rundt når vinteren er kald og isete krever det en hel del pågangsmot og stahet. Jeg syns det er så morsomt å holde kurs for folk som trosser vær og vind og driver med det de liker. Det var flere ulike raser på kurset, jaktlabrador, vanlig labrador, aussie, jack russel, heeler, shapendoes og en blandingshund. Hver eneste gang jeg holder kurs og møter nye ekvipasjer så lærer jeg noe nytt. Jeg elsker å holde kurs! Takk Narvik.
På flyet hjem leste jeg boken “Jeg er Zlatan” på Ipaden og dermed begynte jeg å tenke, hva er det egentlig som skal til for å lykkes?
Talent? Kunnskap? Treningskamerater?
Selvsagt hjelper det å trene sammen med andre som kan gi deg tilbakemeldinger og støtte deg når du trenger det, selvsagt hjelper det om du er kunnskapsrik og vet hva du skal gjøre. Men den aller aller viktigste tingen er å aldri gi deg!
En gang vi satt rundt ringen på et uttakstevne sa en av de andre deltakerne til meg; Rundt denne ringen her Siv, sitter de staeste menneskene i hele hundenorge!
Og jeg tror jammen hun hadde rett.
Når Kry var valp satt vi rundt finaleringen i Nm og noen sa til meg, tenk om noen år er det kanskje dere som går der inne. Jeg trodde det egentlig ikke selv, men en ide hadde begynt å spire. Tenk om det gikk…
Når vi startet å konkurrere gikk det ikke så veldig bra, vi trente aldri helhet og det var litt på lykke og fromme om øvelsene gikk bra eller ikke.
Sakte men sikkert fortsatte jeg å trene, lære og prøve ut. Jeg fortsatte å lete etter måter å bli bedre på og vi kom oss opp i elite.
Etter tre førstepremier fulgte nesten et helt år med 0 – 0 og 0, alltid var det noe som ødela. Hun kom etter meg på innkallingen, fant ikke ruta, stoppet ikke på innkalling, hoppet frem på avstanden og klarte ikke skiftene i lynet.
Så kom fellesdekk bøygen hvor hun plutselig begynte å reise seg på fellesdekken og komme etter meg, og deretter kom lyden. Arg. Lyden.
Dere vil ikke tro hvor mange ganger jeg tenkte på å bare gi meg, drite i hele lydigheten og heller finne på noe annet og morsommere å drive med. Det ville vært mye enklere, og morsommere.
Men jeg gav meg aldri, og se hvor vi har kommet idag.
For hver gang jeg ikke gav meg kom vi et steg videre på veien og for hver gang vi overvant en hindring lærte vi en viktig lekse.
I Sommer var i med på Nm, kom til finalen og endte opp som nummer 5. Jeg lover deg at det var en stor dag! Den 5. beste hunden i Norge!
Så ble vi med som reserve for landslaget til nordisk, fikk konkurrere og endte opp som nr. 9 av de 27 beste i norden. Hvem hadde trodd det når de så oss gå klasse 2 for første gang for lenge siden!
Før jul hadde jeg enda en periode hvor jeg mistet lysten helt på å drive lydighet. Det kjentes ut som uansett hva vi gjorde så fikk vi ikke topp karakter på alle øvelsene. Selv om vi ikke fikk noen nuller lengre så var det alltid noe som trakk ned. Så da måtte jeg bestemme meg igjen, skal jeg fortsette eller bare droppe det og finne noe annet.
Jeg gav meg ikke da heller, og når jeg ser på filmen fra stevnet sist søndag ser jeg faktisk flere detaljer som HAR blitt bedre. Fordi jeg ikke har gitt opp.
Så jeg kommer aldri til å gi meg, jeg skal klore meg fast og trene jevnt og trutt til jeg når målet mitt. Og når jeg kommer dit, da skal jeg finne nye mål og bli enda bedre.
Så aldri gi deg! Fortsett å jobbe. For den som gir seg er en dritt!
Akkurat det samme som hunden våre lærte idag. Sauene var usedvanlig sta og ville bare inn i fjøset, de nektet å flytte seg. Men ingen av hundene gav seg og alle klarte å flytte dem til slutt. Aldri gi opp!