Idag har vi vært på tur, rakk nesten sola, vi fikk hvertfall de siste strålende med oss og det gjorde godt. Jeg elsker å bare være ute helt alene kun i selskap av hundene, da kan jeg slappe av, filosofere over saker og pønske ut lure planer.
Endelig fikk jeg med meg kamera ut også, og fikk foreviget en av vips mindre sjarmerende sider. Hvertfall om du spør kry. Han elsker å gjete henne, da springer han i full fart forbi henne og så står han der og venter med alle sine krokodilletenner til hun skulle komme forbi. Som regel snur hun bare når hun ser han og kommer tilbake til meg, forsøker et par ganger til og venter til han glemmer seg før hun sniker seg forbi igjen.
Jeg har gjort noen halvhjertede forsøk på å trene på det ved å ha han i bånd og belønne at han går pent hos meg når de andre løper rundt, så har han fått løpe litt løs om han oppfører seg bra. Begynner han å gjete igjen har jeg satt han i sele og bånd og trent videre på å ha fokus på meg.
Idag lot jeg det bare gå litt for å se hva som skjedde (les, se når kry kom til å glefse etter han) og for å se om han overhodet tok hintet. Et par ganger gjorde han det, hun sa ifra veldig snilt til å være henne og han gav seg. Men langt ifra hver gang, så turene fremover kommer nok til å fortsette med sele og strikkbånd til den lille reka slutter å være så plagsom.
Her kommer noen bilder fra turen, jeg måtte le litt når jeg kikket gjennom bildene og så Vips i bakgrunnen på alle bildene av Kry. stakkars kry, alt hun må tåle 🙂
Vips, the pain in the …
