Jeg har sovet på noen hotel i mitt liv, ikke mange, men noen. Jeg har en illusjon om at neste hotell, det kommer til å ha fine rene rom med pikkoloer til å bære opp bagasjen og lekre badekar med løveføtter. I hvertfall rene rom og hyggelig personalet.
Denne helgen hadde vi booket oss inn på et fint hotell i Vetre.
Trodde vi.
Det viste seg snart at ”hotelet” var et ombygd eldresenter med et par glassplater her og der for å skape et mer elegant inntrykk. Rommet var fint, i det minste rent, noe som gjorde at mine skuffelser over eldresenterfølelsen forsvant. (tv var ganske lite da, og helt skjevt i forhold til sengene. Jeg mener, når man er på hotel er jo en av fordelene nettopp at man kan ligge i nyoppredde hotelsenger med hvitt sengetøy og se på tv uten å måtte vri hodet eller bruke annet enn den ene pekefingeren til å skifte kanal med?)
Etter å ha pakket ut bestemte vi oss for å spise middag (vel behøvelig etter den klamme kjøreturen ned i stekende sol, uten aircondition og med bare det ene vinduet bak som kunne åpnes).
Vi satte oss i restauranten.
Alene.
Å si det var mange ledige rom når vi ringte var en underdrivelse.
Det er ingen her.
Det er helt tomt.
Det vil si det er ingen servitører her heller.
Etter en halvtime må resepsjonisten gå opp og hente kokken/servitøren/bartenderen. Han ser sur og stresset ut og er svensk. Som vi forstyrret ham i middagsluren eller en karaokerunde i baren.
Vi får utdelt en stor og velfylt meny og setter oss til rette for å bla igjennom i fred og ro.
Det er bare det at kokken/servitøren/bartenderen vår vandrer hvileløst rundt oss mens han stadig tar turen bort til vårt bor (det eneste bordet) for å sjekke om vi har bestemt oss.
nei? Ikke enda? En ny hvileløs rundt bort til naboburet og tilbake.
Jeg begynner å svette og bestemmer meg bare for å ta noe. Etter vårt femte forsøk på å bestille får vi vite at de bare har tre av rettene i den 44 siders store menyen. Vi peker vilkårlig mot en av rettene på siden og tar et glass husets ved siden av.
Kokken/servitøren/bartenderen vandrer inn på kjøkkenet og vi diskuterer det som nettopp har skjedd. Er det mulig? Burde vi ikke blitt behandlet bedre?
Som ved et trylleslag dukker vår gode venn opp igjen, denne gangen har han tydeligvis tatt seg selv i nakken og serverer oss med et smil.
Hørte han det vi sa, fins det skjulte kamera i spiseriet? Er han undercover fra det svenske sikkerhetspolitiet?
Maten kommer, den møreste deiligste biffen du kan tenke deg. Jeg tror nesten ikke jeg har smakt så god biff før.
Med det trauseste, mest smakløse tilbehøret du kan tenke deg, og poteter som har ligget ferdig stekt siden i går. Vi svelger biffen ned med rødvinen som faktisk ikke er så aller verst og gjemmer det meste av de smørdrukne grønnsakene under sevietten. Noe forteller oss at det ikke vil falle i god jord om vi ikke spiser opp. Når vi først har dratt ham ut av ettermiddagsluren altså.
Hele tiden svirrer svensken rundt oss og hveser for seg selv; tygg då for helv…mens han stadig trekker mot vår bord, det eneste, for å se om vi enda ikke er ferdige.
Vi betaler og løper ned til rommet igjen. Der blir vi marinert i vår egen svette ettersom eldresenteret ikke installerte aircondition når de starter opp i 1980 og våkner så vidt i tide til en deilig hotel frokost.
Ny sal, like lite folk. Eller vent, det er faktisk folk her. Rundt spisebordene sitter 13-14 personer fra bulgaria hvor motetbildet fra 90 tallet fremdeles preger mesteparten av klesbutikkene. Hockeysveiser og skinntasker, bukser som overlater lite til fantasien og rosa sminke. Det får meg i det minste på godt humør.
Bare gi oss frokost tenker vi og ser for oss velfylte kjøkkenbenker med oppskåren frukt og varme retter.
Den oppskårne frukten er tørket inn i mangel på gjester og serveres nå som tilbehør til musliblandingen. De varme pølsene skrukkete etter sin 7 ende ukedag i varmebenken og yoghurten serveres i øse fra en stor bolle som tar 4 liter.
Jeg tvinger ned en skive tørt brød og sammen med lunken kaffe får det duge til vi kommer frem på stevneplassen.
(Hurra, vi kommer faktisk til finalen)
På ettermiddagen returnerer vi nok en gang til Vetre eldresenter og hotell. (Jeg tuller ikke, det ligger eldreboliger som fortsatt er i drift i samme utforming som hotelbygget vegg i vegg). Det er fort gjort å ta feil.
Vi bestemmer oss for å spise middag tidlig for å ikke gjøre kokken/servitøren/bartenderen sur og håper de kanskje har mer på menyen om vi kommer tidligere.
De åpner ikke før om en time.
Ikke baren heller.
Den ansatte visualiserer et kart som hun hugger inn i steintavler og tvinger oss til å kjøre etter.
Vi spiser tørr kyllingfilet og pommes noisettene legger seg som en tung klump med deig i magen. Takk Egon i Asker. Vi kommer aldri tilbake.
Etter runden med facebook oppdateringer og sladreblader trekker vi opp i baren.
Det er ingen her.
Ingen gjester.
Ingen ansatte.
Det står en telefon på benken.
Ingen tør å ringe.
Johnny tar opp røret, i samme øyeblikk stikker resepsjonisten med steintavlene opp hodet fra trappen. Vi slenger på røret og føler oss skyldige.
Den svenske kokken/servitøren/bartenderen fra det hemmelige sikkerhetspolitiet står plutselig bak disken.
Jaaa, ska ni ha nåt eller?
En øl takk, og peanøtter ( bare om det går bra altså…)
Han heller i ølen så skummet spruter, kaster det over i et annet glass og fyller på et til. To våte glass med øl klaskes foran oss sammen med peanøttene de som var her i fjor sommer glemte å spise opp.
Så går han.
Tja, baren ser egentlig ganske stilig ut. Masse kule sofaer med morsomme farger og puter, og så vegg til vegg teppe da. Ekte hotell har vegg til vegg teppe overalt. Vetre eldresenter er intet unntak.
Vi ser oss ut en rosa sofa med deilige myke puter og slenger oss ned. I det våre sarte kropper treffer sofaputene forkortes våre ryggrader med flere cm ettersom det viser seg at sofaene er ombygde benker uten polstring i baken. Johnny lener seg bakover og oppdager for sent at dersom putene vi sitter på er harde er putene i ryggen desto mykere og forvinner bak i veggen mens han smeller hodet i en vegglampe.
Sittestillingen blir en krampeaktig halvt sittende, halvt liggende positur mens vi klamrer oss fast til ølen og jeg kan ikke la være å fnise.
Akkurat idet vi skal ta den første slurken står han der igjen. Den bitre partysvensken fra åttittallet, den eneste ansatte som er igjen på Vetre hotell. Vi setter ølen i vrangstrupen.
Ska ja setta på nån musikk for ær? Han har gjennomgått en personlighetsforandring igjen, vi begynner å svette.
Musikken som dundrer (vi er fortsatt alene) ut av høyttalerene gjør det umulig å kjøre en samtale. Det er gamle svenske teknolåter som får det til å riste i glassene og støve fra parketten, nei vegg til vegg teppe mener jeg og setter hjertene våre i utakt.
Vi tror han er gått og begynner å slappe av igjen, men hoppsann der dukker han opp bak baren, har han vært der hele tiden? Deretter opp trappen, plutselig titter han ut fra hjørnet av den andre baren men setter seg fort ned igjen når vi oppdager ham.
Hvor er svensken?
Vi svelger ølen i to store slurker og forsvinner så fort vi bare kan.
Jo da, Vetre hotell er et ganske sjarmerende sted, det ligger for seg selv i nærheten av havnen og uten sjenerende støy. Akkurat slik et eldresenter, hotel burde gjøre.
Det er fine rom, kort vei til e 18 og den lokale kiosken og med allsidige ansatte som liker det best slik det var på 80 tallet da det fortsatt var et eldresenter. Beboere som holdt seg på rommene, tok til takke med smakløse måltider til faste tidspunkt og ikke forstyrret de ansatte mer enn nødvendig.
Takk for oss Vetre hotel, vi kommer aldri tilbake.