Tidligere i vår innså jeg fakta, jeg er ingen landeveis sykler. Den gamle sykkelen min, som forøvrig var skikkelig bra, stod bare i garasjen og gråt mens jeg gjorde andre ting. Jeg hater nemlig ueffektivitet. Å gå på tur, eller sykle uten hundene kjennes som bortkastet tid. Hvis jeg forsøkte å sykle med hundene kunne jeg nesten ikke trø noenting for at de skulle klare å holde følge, og da kunne jeg like gjerne gå så slapp jeg å fryse. Den har riktignok blitt brukt en gang, når vi var på sykkelferie i Danmark ifjor, men det er en helt annen historie. Jeg hater å sykle på asfalt.
Derfor begynte jeg så smått å leke med tanken på min egen terrengsykkel. En jeg kunne sykle på stier med slik at hundene fortsatt fikk være med på tur og jeg kunne ha det litt moro samtidig.
Jo mer jeg kikket på sykler jo vanskeligere var det å bestemme seg. (En familiesvakhet) Skulle jeg gå for en billig sykkel siden jeg aldri hadde prøvd terrengsykling før, eller skulle jeg investere litt mer penger og forhåpentligvis få en bedre sykkel som holdt lengre om jeg fant ut dette var tingen for meg. Og hvis jeg skulle investere litt mer, hvor mye mer? Da jeg til sist endte opp med å kikke på sykler til godt over 20 lapper (fortsatt uten å ha prøvd å sykle i terrenget) slo heldigvis fornuften inn og valget endte opp på denne.
1) Fordi den var helt perfekt å sitte på, litt kortere enn min gamle sykkel og litt mer oppreist sittestilling og
2) Det var en bra sykkel til en midt på treet pris som jeg kunne bruke lenge om jeg ble hekta
Den er helt fantastisk å sykle på, det er ikke det. Problemet er heller at jeg, sykkelfantomet, er verdens største pingle når det gjelder å sykle i terrenget. Iløpet av min første prøvetur fant jeg ut at
1) Du steiler med sykkelen om du forsøker å trø på i en skikkelig bratt oppoverbakke(!) Har du klikket fast pedalene i tillegg kan jeg love deg tidenes fryktadrenalinkick
2) Dersom du forsøker å sykle gjennom en myr setter du deg fast, spesielt dumt om du fortsatt ikke har fått skoene løs fra pedalene
3) Hvis du sykler i en nedoverbakke med steiner og røtter hopper bakhjulet ut til siden (!)
4) Hvis det kjennes som du mister kontrollen, ikke styr mot grøften. Jeg tror nemlig jeg har en koblingsfeil når jeg blir redd, da blir jeg helt stiv og styrer rett ut til venstre. Det skjedde når jeg syklet i min tidligere ungdom og kom litt for nært grøfta på sykkelstien (ikke stiv av armene og fortsett ut mot kanten, sving for søren!) Og har skjedd alle turene jeg har hatt i min nye terrengsykkelkarriere. Jo mer steiente og humpete det er, jo mer jeg begynner å skli, jo mer svinger jeg mot venstre og ut i grøfta samtidig som jeg trør (stopp eller hold deg på veien) Knokene hvitner, skuldrene strammes, jeg holder pusten og vips er jeg på vei mot skrenten. Nåja, ikke fullt så dramatisk sånn i etterkant, men jeg lover deg livet passerer i revy når du er midt oppi det.
Nå ser du kanskje for deg noe som dette
Sannheten er vel nærmere dette
Idag ble jeg bedt ut på sykkeltur med mamma. Det er som om Mike Tyson skulle bedt deg med på en treningskamp, bare for moro skyld. Det går aldri bra.
Jeg måtte jo gjøre det, siden det er mamma og alt. Vi startet med en halv mil på asfalt (jeg hater asfalt!), deretter inn på en grusvei med syrebakker fra helvete og mamma som prater mens vi gnagde oss oppover, prate, jeg hadde mer enn nok jobb med å puste og ikke svelge min egen tunge. Deretter, endelig, en ordentlig sti. Jeg liker det for vi trenger ikke sykle så fort og det ER moro. Et lite øyeblikk så jeg for meg selv som dette.
Og når jeg kom hjem og så meg selv i speilet så jeg dette,hard core.
Som seg hør og bør kom jeg hjem fra turen med blod, ingen bra trening uten blod, det stemmer hvertfall overens med lydighetstreningen.
Nå tror dere kanskje at jeg prøvde på et hopp og gruset ned i bakken over en stor stein og slo hull i kneet.
Det kunne det kanskje vært, om farten hadde vært større. og det ikke var en oppoverbakke. og jeg ikke hadde mistet farten på vei opp fordi jeg ble så redd, eller sett en skummel stein som jeg nesten kjørte på, fått panikk fordi jeg ikke hadde klikket løs pedalene, vrikket febrilsk frem og tilbake på foten for å løsne den og deretter dælje kneet i sykkelen når jeg endelig fikk den ut. Hard core.