En del av pipingen kommer som sagt i treningen og må jobbes med der, men en hel del, jeg vil påstå mesteparten, av pipene kommer utenom treningsituasjonene.
Jeg vil avogtil gå så langt som å kalle dem skrik, om hun hadde vært menneske hadde sikkert noen fått vondt i hodet av henne og tenkt at hun burde lære seg å holde truten avogtil, eller i det minste snakke litt lavere.
Disse pipene kommer når jeg minst trenger dem. Trenger dem fordi vi skal gå, starte treningen, komme oss ut av døra, forlate bilen eller opp i skogen.
De er altså i høy grad ensbetydende med forventning og utålmodighet.
Eksempel: Et veldig typisk eksempel er når vi skal ut døra hjemme før vi skal på tur eller trening. Som regel har jeg da alle hundene inne i gangen og jeg har ordnet og pakket en hel del i forkant mens de har gått rundt bena mine. Hun setter seg helt klistret opp i døren og tripper med forlabbene mens hun piper høyt. Etter hver øker det i frekvens og går over i skriking.
Det kan også være når de har vært inne en hel dag og endelig skal ut på langtur, idet jeg bruker 30 sekund mer enn jeg skal i gangen fordi jeg må knytte skoene mine eller finne frem en lue så begynner hun å pipe.
Noen ganger har jeg gjort tapre forsøk på å trene ligg og bli mens jeg kler på meg, men jeg får bestandig lyd ganske raskt.
Jeg har derfor bestemt meg for at uansett hva vi skal; hver eneste gang hun piper i gangen før vi skal gå, så får hun ikke være med.
Noen ganger holder det med 5 minutt alene inne på hunderommet mens vi går ut og trener, men andre ganger, de gangene hun ikke slutter når jeg setter henne på hunderommet, så får hun ikke komme ut i det hele tatt!
Fordelen med å ha flere hunder er absolutt at jeg kan la henne være hjemme med god samvittighet og heller trene de andre.
De gangene jeg må ha henne med og kanskje har litt dårlig tid går jeg rett inn på hunderommet og tar henne ut i bilen, før hun begynner å pipe. Jeg tror allikevel at det ikke kommer til å løse problemet, jeg bare unngår det. Så det meste av tiden kommer jeg til å kjøre min antipipeplan som ser slik ut.
Problem 1: I gangen før vi skal på tur. Konsekvens: Inn på hunderommet. Er det fortsatt lyd etter fem minutter får hun ikke komme ut i det hele tatt.
Problem 2: mens de andre hundene trener. Konsekvens: Inn i buret med lukket dør. Om hun har vært stille en god stund får hun komme ut og forsøke igjen.
Problem 3: når noen leker utenfor. Konsekvens: Når hun var i bur på hunderommet gikk jeg inn og dekket til buret. Nå er hun løs der inne og min foreløpige plan er å ignorere hva hun holder på med og ikke gå inn. Så fremt hun ikke hopper opp i vinduskarmen, det har hun nemlig gjort et par ganger…
Problem 4: Foran grinden oppe når det ikke skjer noe. Konsekvens: ignorering.
Dette skjer som regel når jeg sitter foran dataen oppe og jobber. En stund slapp jeg henne ut hver gang hun pep fordi hun var dårlig i magen og den læringen sitter tydeligvis i enda.
Utfordringen er å være konsekvent. Det er så utrolig lett å slippe gjennom små pip som jeg nesten ikke rekker å registrere før det blir flere. Jeg må klare å bryte ved første pip om det skal bli effektivt.
Foreløpig har det gått overraskende bra, jeg syns hun piper lavere enn før og klarer å holde igjen i flere situasjoner hvor hun tidligere har pepet ganske høyt.
En gledelig nyhet er at Lena som jobber med samme problemet har hatt sin første treningsøkt helt uten lyd! Jeg ble så glad når jeg leste det, da er det håp!
Lurer på hvor mange grå hår jeg kommer til å få før hun er ferdig utlært…