Jeg og Elin er ganske like, vi elsker begge to å gå på tur i skogen. Vi er også like dårlige til å finne veien, den eneste forskjellen er at jeg innrømmer det og Elin mener hun aldri går seg vill.
Det gjør hun igrunn ikke heller, hun bare går noen veldig rare veier utenfor stien for å komme dit vi vil.
Idag troppet jeg opp på Elins trapp litt over ni, båndtvangen er endelig over så alle hundene fikk være med løse på tur. Det er helt utrolig men alle fem hundene går sammen uten noe tull (eller det vil si Vips tuller da, men han tuller bare med Kry. En sånn veldig irriterende klegg som alltid er i veien og spesielt om det blir litt kjedelig på turen. Stakkars Kry prøver fortvilet å komme seg unna ham, men klegg er som sagt veldig i veien og veldig irriterende.)
Vi bestemte oss for å gå den lange runden i skogen, og siden Elin har bodd i nærheten av den skogen i ganske mange år regnet jeg med at hun visste hvor vi skulle. Vel, det er muligens en sannhet med modifikasjoner.
Jeg burde ha ant ugler i mosen allerede i starten av turen. Istedenfor å gå veien frem til dit vi skulle begynne måtte vi plutselig klatre gjennom skog og tett kratt, og det gikk ihvertfall ingen sti der. “Hvorfor skulle vi gå her egentlig?” spurte jeg og regnet med hun hadde et godt svar. “Em…fordi jeg tenkte du ville gå i skogen” Jeg begynte å ane uråd.
Vi karret oss over rognebærsbusker, villsvinskadaver og gjørmehull og endte etter en stund på en sti. Den ordentlige stien altså.
Det var bare det at å finne stier er ikke Elins sterke side, så istedenfor å fortsette på stien gikk vi nedover. Langt og gjennom enda flere kratt, myrer, bjørnehi og undejordiske vannmagasiner. Etter å ha gått så langt nedover ville det kanskje vært naturlig å gå bortover. Men nei, da skulle vi oppover. (Nesten samme veien vi gikk nedover) Elins stadig bekymrede blikk over terrenget viste enten a) at det kunne være bjørn her eller b) at hun ikke hadde peiling hvor vi var.
Enda en halvtime gikk vi frem og tilbake, opp og ned før vi begynte å komme på rett vei igjen. Eller det vil si, noen vei var det ikke, ikke en sti en gang, men vi nærmet oss den veien vi kanskje egentlig skulle gått på.
Det var bare det at for å komme ned på “stien” måtte vi ake ned en bratt skråning. Den ser dere her:
Og da vi trodde vi skulle komme til veien, så måtte vi ned enda en skråning. Her har dere en liten pekepinn av hvor bratt det var. Tilogmed ikke hundene gikk ned der:
“Jeg tror det er ned her altså, da kommer vi på veien”. Jeg gikk fra henne, hun kom heldigvis etter.
Etter å ha gått langs åsryggen enda et stykke fant jeg hvor vi kunne gå ned. JEG fant hvor vi kunne gå ned. Stifinneren Siv altså, ikke Elin.
Endelig nede på veien igjen, fem lykkelige lydige (eller fire lydige, og en ulydig) hunder som heldigvis ikke ante hvor heldige de var som hadde kommet ned til sivilisasjonen igjen i live og med begge eierne i god behold.
Finn en feil:
Det var en veldig fin tur, jeg ville bare få frem en gang for alle. Jeg er stifinneren. Elin er god på å finne alt det andre. Som plaster på såret fikk jeg varm lunsj, og er det noe som gjør meg glad så er det mat. Så da ble vi venner igjen til slutt likevel.