Så er det vel på tide med en oppsummering etter nordisk.
Fredag dro vi til hallen for trening og ringen så akkurat ut som en sirkusmanesje. Rødt heldekkende teppe, store heldekkende scenetepper og paraplyer i taket. Heldigvis var det to land før oss i ringen, så vi rakk å få med oss at det var ekstremt glatt der inne. Dersom du noengang har trent inne på parkett eller i en håndball hall så vet du hva jeg snakker om. Hadde hunden litt fart ut i ruta og du sa stå 3 meter før så skled hunden sidelengs inn i ruta og stoppet perfekt der den skulle være. Siden vi fikk se hvor glatt det var gjorde vi litt om på planene for hvordan vi skulle trene der inne. Hovedfokuset var å vise kry hvor glatt det var og forhåpentligvis få henne til å tilpasse farten til underlaget. I tillegg ville jeg se hvordan hun oppførte seg der inne, om hun var høyt oppe eller litt lavere i aktivitetsnivå, deretter hadde jeg et par punkter jeg ville sjekke gjennom, som feks tyvstarting på innkallingen og sist men ikke minst ville jeg bare sjekke at hun forstod at selv om noen av kjeglene så ut som bordpynt skulle hun stille seg bak dem på samme måte som hjemme.
Det kjentes helt fint ut i ringen, veldig rødt så jeg ble litt svimmel idet jeg tråkket over kanten men også veldig deilig å se at vi fortsatt kunne de samme tingene som hjemme. Jeg er sikker på at Kry kunne gjort ganske mye rart og i mange rare miljøer, men det er liksom noe med å se det med egne øyne, da blir jeg alltid litt roligere.
Lørdag startet vi ganske langt bak, det passer meg utmerket for da rekker jeg alltid å stresse ned så jeg blir ganske rolig til jeg skal inn. Jeg koste meg med å se på de andre, både alle de flinke fra det norske landslaget og de andre landene og da det endelig ble vår tur hadde jeg fått terpet litt på både sitt momentet i lynet (som mange misset på) og avstanden som jeg alltid vil hun skal ha friskt i minne.
Idet jeg entret ringen ble jeg slått av et voldsomt alvor, det var nå det gjaldt. For konge og fedreland!
Det er noe helt spesielt når det gjelder, plutselig kommer alle tankene om vi virkelig er gode nok, eller om vi kommer til å gjøre noen store feil, eller dumme oss helt ut, eller tenk om de angret på at vi ble med, eller tenk om jeg promper mens jeg løper springmarsj!
Sitten gikk bra, jeg safet litt med å snu hodet idet jeg kommanderte men jeg tok ingen sjanser. En stor sten falt av skuldrene mine nå var det bare resten igjen, dekken og ståen var begge fine og det var med lettelse jeg kunne gå fra vår første øvelse i vårt første mesterskap og vite at vi gjorde det bra.
Neste øvelse var ruta, vår kampesten. Men Kry gjorde akkurat som hun skulle, løp fint både til kjegla og ruta og stoppet ikke før jeg sa det. Idet hun la seg perfekt ned i ruta hadde jeg mest lyst å belønne, men jeg gjorde det ikke. Nå var jeg virkelig glad, men fra tidligere erfaringer kan man ikke ta noen gleder på forskudd så jeg tvang meg selv til å konsentrere meg om neste øvelse. Hopp apport. På treningen dagen før forstod hun ikke at det hvite var et hoppehinder så jeg skalv litt i buksen idet jeg kommanderte apport, ingen problem og en finfin øvelse, enda gladere nå.
Siste øvelse var avstand som hun også gjorde veldig bra, spesielt godt likte jeg den siste dekken, den var helt perfekt! Da vi kom på utsiden av ringen hadde jeg noen til å gi meg leken, deretter sprang vi ut på utsiden så jeg kunne leke så vilt jeg bruker å gjøre. Selv om vi er på et stort stevne, og kanskje spesielt da vil jeg hun skal vite at det alltid kommer en skikkelig kul belønning etterpå, det skal være verdt å jobbe på! Jeg lekte og løp til blodet rant fra hendene, da gikk vi inn og hun fikk spise leverpostei og i det øyeblikket kjentes det ut som det ikke var en ting vi ikke kunne gjøre. For konge og fedreland!
Her er filmen fra lørdag, vi entrer scenen når det står 22.15 på tidslinjen.
Søndag startet vi nok en gang langt bak, nok en gang takket jeg skjebnen for dette og satte meg godt til rette med flagg og smellbonboner for å heie frem de andre.
Hvis jeg var litt redd idet jeg gikk inn i ringen på lørdag var jeg hvertfall spent på søndag. Siste dag, siste øvelser, siste sjanse, ville vi klare oss gjennom to dager på rad uten å få sceneteppet trukket for.
Vi startet med fri ved fot, en lang fri ved fot. Jeg rakk aldri få godfølelsen mens vi gikk, men alle vendinger kjentes helt klokkerene ut, hun var med meg. Før NOM hadde vi fått utdelt fri ved fot programmet, så jeg visste blant annet at a) den var kjempelang, b) det var mye sakte marsj c) vi startet med to skritt bak og d) det var høyre og venstre holdt i springmarsjen.
Ikke fall, husk å puste, ikke vær underbitt og hør godt etter hvor du blir kommandert. Det gikk flottings og jeg stilte meg opp for innkalling. Idet jeg ble geleidet bort fra Kry rakk jeg ikke en gang å tenke på om hun kom til å tyvstarte eller ikke og hun lå mens dommeren kommanderte. Uheldigvis sa jeg stå litt i tidligste laget så hun ble stående litt før den første kjeglen, på dekken prøvde hun virkelig alt hun kunne men skled et stykke før hun kom fint inn på plass. Hurra! Bare to øvelser igjen nå…
Apport dirrigeringen gikk fint, hun skled litt i opptaket, men tenkte helt rett, bein og fin innsitt og bare en øvelse igjen. Neseprøven….
Neseprøven går litt sånn opp og ned, på stevner går den alltid opp men jeg var usikker på hvor lenge hun kom til å søke før hun fant min pinne, hvis de går over riktig pinne og ikke plukker den med en gang får man nemlig mindre poeng.
Jeg gav fra meg min pinne, snudde meg helt om og ristet som jeg skulle stått på bussen til løddesøl, jeg tenkte med meg selv at nå tror alle du har fått epleptisk anfall eller nervesammenbrudd, så roper de deg av banen eller så kommer du til å falle om fordi bena svikter. Det verste var at jeg ikke var så nervøs en gang, jeg bare ristet (så ganske nervøs må jeg ha vært likevel)
Jeg falt ikke, og ble ikke bært av banen, og selv om jeg trodde hun tok feil pinne fordi hun plukket den så raskt så var det helt riktig.
Elskede lille hund, jeg hadde lyst å kaste henne i været og rope. Istedenfor tok jeg pent alle dommerne i hånden, trippet ut av banen og lot henne fråtse i en pose gammelt halvtørket elghjerte jeg hadde tatt med for anledningen. Hun spiste og gnagde og la slett ikke merke til at halve hånden min også forsvant, det skulle bare mangle.
Etter å ha fått klemmer av alle på laget, vi var et fantastisk lag når det gjaldt å støtte og heie på hverandre (!) løp jeg igjen ut for å leke klar ferdig gå leken, løp før livet og stup kråke mens du kan.
Vårt første mesterskap og vi gjorde det bra!
Her er filmen fra søndag, ca 31.3o uti
På kvelden var vi ute og feiret, de andre fantastiske deltakerne på laget gjorde at Norge tok sølv, at jeg hadde en fantastisk morsom tur og at vi sammen delte noe helt spesielt.
Bildet er stjålet fra facebook