Nå er jeg så glad!
Den personen jeg håpet aller aller mest ville la Nemo flytte inn i sofaen sin har latt ham få flytte hjem på prøve.
Jeg møtte Ann Helen da jeg gikk på vernepleien, og siden hun kommer fra nesten samme sted mamme kommer fra, og litt fordi hun er utrolig trivelig og liker å gå tur, så ble vi venner.
Vi har travet rundt i skogen sammen siden den gang, spist sjokolade og delt hemmeligheter.
Da vi møttes var hun litt redd fremmede hunder, men etter noen turer sammen begynte hun å låne Nemo med seg når ikke jeg kunne gå tur, både til fots og på ski.
Turer ble til overnattingsbesøk og til sist ble Nemo så glad hver gang han hørte stemmen hennes at han ulte når han lå på hunderommet. Og han bruker aldri å ule det når vi får besøk!
Når hun kom hjem fra overnattingsbesøk og skulle levere ham tilbake, nektet han å gå ut av bilen og prøvde å løpe ut døren etter henne når hun skulle gå.
Man kan egentlig si at Nemo valgte henne lenge før vi bestemte oss for hva vi skulle gjøre.
Idag kjørte jeg ned for å levere ham på prøve, når vi kom ut av bilen skulle han egentlig bort og skvette på en busk og på veien gikk han forbi hennes bil. Da han kjente igjen lukten av hvem som eide bilen ble han kjempeglad og løp i forveien bort til døren hennes på andre siden av huset.
Jeg krysser både fingre og tær for at det blir en match made in heaven!
