Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg gidder å ta inn nye hunder til trening, andre ganger tenker jeg på hvor heldig jeg er som nå har tre hunder jeg har klart å trene opp til å bli morsomme treningskamerater. Plutselig har Flint blitt verdens mest samarbeidsvillige hund, hvertfall i forhold til Greg.
Nå har han vært her en liten uke og jeg har blitt litt bedre kjent med han. Hvis jeg hadde bodd alene tror jeg at han hadde blitt her. Ann Helen som har Nemo sa akkurat det samme, jeg vet ikke hva det er med han, men han har en utrolig fin væremåte. Han følger i beina mine, er utrolig kosete og veldig snill med alle.
Siden han ikke har sett så mye av verden før er han derimot litt forsiktig av seg og stadig ser det ut som han tenker med seg selv; hva ER det? Det er uvant å ha en hund som ikke tar alt på strak arm, men det er morsomt å se hans taktikk for å takle ting. Først sier han; WHAT? Og deretter må han bort og undersøke det.
Som når vi gikk tur med Ninas store riesen, herregud han syns den var stor og skummel. Men da han ikke kom noen vei med å bjeffe gikk han bort og snuste og vips var det helt greit.
Skal vi ikke være venner?
Like greit gikk det ikke igår når jeg skulle prøve å gå spor. Jeg er ikke lagd for å gå spor. Hver eneste gang utenom en gang jeg går spor så går alt til helvete. Jeg henger båndet fast i busker og trær, får granbar i skoa og husker ikke hvor sporet går. Vel igår gjorde jeg hvertfall et forsøk, han fulgte sporet men syns det var litt skummelt med alt som blafret i vinden (stormen), og akkurat idet han fant sporslutten og jeg skulle rose så krakset det opp en irriterende fugl som sikkert gjorde at han fikk et mindre hjerteinfarkt. Fin belønning. Da gikk jeg hjem.
Men han viser også noen fine sider, som da jeg skulle være forstyrrelse rundt ringen på elitesatsingen og han kunne legge seg ned og slappe av langs ringen mens de andre trente, eller når han kom i treningsmodus inne i kunstgresshallen hvor han aldri har vært før. Eller at han kan ligge på hunderommet med Kry som har løpetid ved siden av seg uten å lage en lyd (i bur), eller at han leker og går overens med alle hunder han har møtt til nå.
Leke, det skjønner han fortsatt ikke så mye av og jeg har sagt høyt til meg selv at om jeg får denne hunden til å leke, da klarer du alt. Og det gjør jeg jo, så jeg fortsetter å legge lure planer. Han er ikke interessert i pelsleker eller ting jeg kaster og han ser på meg med store øyne når jeg lager alle de rare lydene mine.
Istad tok jeg inn Flint og herjet helt vilt med henne og en lang leke, han hoppet rundt og skjønte ingenting men helt på slutten luktet han litt på den ene leken og som på bestilling løp hun avgårde med den over gulvet så han fulgte etter den et lite stykke.
Da var hun blitt så gal at jeg måtte slippe dem ut på fotballbanen begge to så hun fikk løpe fra seg, fortsettelse følger.
Alle foto er tatt av snille Mari-Ann Amundsen