Når Kry var liten forsøkte vi oss litt på gjeting et par ganger. Men jeg skjønte ingenting og bare sprang. Ikke hadde vi egne sauer og det mest naturlige ble å legge treningen på hylla.
For nesten nøyaktig et år siden begynte en tanke å ta form igjen, Elin skulle få seg sauer for å beite ned noen områder utenfor huset og vi bestemte oss for å forsøke oss på egenhånd. Vi trålet internett for informasjon, hva skal vi begynne med, hvordan skal det se ut og hvordan kommer vi oss dit?
Vi fant en amerikansk side som jeg nok tror var den mest utfyllende og mest pedagogiske siden av alle, ikke nok med det men de solgte også en film om gjeting. Siden heter workingsheepdog og filmen heter “First steps in border collie sheepdogtraining”. Vel verdt hver eneste krone om man er helt nybegynner. Det var også i denne jeg lærte å bruke fløyta for første gang, men det er et helt annet kapittel.
Det første kapittelet starter her, noen som husker tilbake?
Etter dette gikk det gradvis bedre, vi kom oss rundt og fikk trene på andre (og langt snillere) sauer. Jeg tok enormt med privat timer, gikk kurs og forsøkte å sette alle puslebitene sammen. Hvis det var en ting jeg har lært mest av alt etter å ha startet med noe helt nytt og ukjent så er det følelsen av å være helt ny. Jeg skjønner så godt alle som kommer på kurs hos meg og skal lære lydighet for første gang. En ting er å lære konkrete ting, det er det enkleste. Men å sette det sammen med andre ting og forstå hvorfor man gjør det slik, det er da man virkelig har lært det. Og veien dit er jaggu meg full av irritasjon og frustrasjon fordi man vil lære alt på en gang, svart sinne når man enda en gang ikke får til det man skulle. Jeg kan godt innrømme at tidlig i sommer så var det farlig nært at jeg solgte kry til noen som hadde mer peiling enn meg. Vi fikk det aldri ordentlig til.
Så, helt plutselig etter jeg bestemte meg for å skru opp intensiteten i treningen enda mer (jeg har pendlet frem og tilbake til kristiansand hver eneste dag for å trene i jeg vet ikke hvor mange mnd). Jeg trente, pirket, begynte å forstå hvordan ting skulle henge sammen og hvor jeg måtte legge mest krutt. Det gikk opp for meg at konkurransetreningen minst er like viktig i gjetingen som i lydighet, at generalisering av ulike sauetyper og plasser også må til. Jeg tok enda flere privat timer, fikk passet mitt påskrevet, ble sur, gikk hjem og la en plan og ble bedre.
Alt for å bli klare til en dag, vår klasse 1 debut lørdag 15.september. Jeg kommer sikkert til å huske denne datoen bedre enn bursdagen til Atle når jeg blir gammel, jeg kommer aldri til å glemme den datoen. Da alt skulle komme frem i lyset og vi virkelig skulle vise om vi var gode nok eller få tomater og banneord etter oss når vi gikk av.
Dagen før hadde jeg skikkelig nerver, jeg hater å ha nerver, da klarer jeg ikke å konsentrere meg. Så jeg fant ut at grunnen til min skrekk var at på hver eneste treningen så gjorde hun alltid ting perfekt på ANDRE forsøk. Litt irriterende at det var første som gjaldt på lørdagen.
Heldigvis fikk jeg prøve på et nytt gjorde på noen nye sauer, og det er helt fantastisk. Det gikk skikkelig bra! Lettet gikk jeg til sengs den kvelden og drømte at vi ble disket fordi Kry bet en sau midt i programmet (jeg tror nesten aldri hun har bitt noen sauer så sjansen for at det skulle skje var ganske minimal). Så når jeg kom på at det var det verste som kunne skje så var det ikke så ille likevel (enda) når jeg stod opp.
Helt til det bare var en deltaker igjen før oss. Tusen tanker på en gang. Skal hun sitte i bilen. Sitte ute og få se på. Hvilken vei skal jeg sende. Hva om jeg blir så nervøs jeg ikke får ut en lyd av fløyta. Hvor kommer sauene til å løpe. Å herregud det er min tur. Ta av deg boblejakke. Gå frem og se helt normal ut. Tørk ut alt spytt av fløyta og VENSTRE.
Vi var igang, blodet bruste i ørene mine og alle andre lyder ble helt borte. Jeg lover dere at jeg var like nervøs når jeg stod der med pålen på et jorde langt inni Indre Agder med mindre enn 20 publikumere som når jeg gikk Nordisk, det virkelig gjaldt og vi ble sendt live over internett.
Herregud som bena mine skalv, det eneste jeg tenkte på gjennom hele programmet var; Hold deg rolig! Behold kontrollen!
Når vi kom til drivingen ut fra meg syns jeg at jeg hørte noen som lo og sa “ha ha, der var det ikke mange poeng igjen”. Da ble jeg litt sur, hadde vi trent så mye bare for dette. Så jeg kjørte på og det holdt.
Vi fikk 84 poeng av 100 mulige! For å bli godkjent gjeterhund må du ha 60. Vi klarte det! Jeg hadde aldri trodd vi skulle klare det på første forsøk og jeg hadde aldri trodd vi skulle få så mange poeng! Det føltes som jeg hadde vunnet Nordisk!
Akkurat i det øyeblikket hadde det vært helt greit å dø, det føltes som om alt var slik det skulle være. Verdens beste Kry.
