Etter nesten en mnd på reisefot var det utrolig deilig med en friuke, jeg har bare gått på tur, spist god mat og sovet nesten hele tiden!
Men, en mnd på reisefot betyr en mnd med utrolig mye moro. Jeg har ledd, grått, møtt nye spennende personer, gamle kjente, drukket øl i Danmark, Spania, Danmark og Norge, kjørt i søvne, gått meg vill og ikke minst tatt masse bilder!
Reisen min begynte å Danmark for jeg fikk trent et par dager før jeg hadde foredrag og 4 dagers kurs hos Dina og Henrik. Så supertrivelige folk, nesten ingen problemer med språket og masse god mat. Jeg elsker å få god mat og rødvin på kvelden etter en lang kursdag, da kjennes alltid dagen helt fullkommen.
Deretter kjørte jeg opp til Oslo, overnattet hos min snille trener, stod opp grytidlig for å trene før vi satt oss på flyet mot Spania.
Etter litt vanskeligheter med å finne bagasjen (!) og Indi (!!) kom jeg meg endelig gjennom tollen og ut til min privatsjåfør for øyeblikket, Øistein. Det er noe med meg og flyplasser som ikke passer sammen, jeg får skuldrene opp til ørene med en gang bare jeg tenker på det, og jeg blir aldri stresset av noe.
Anyway, det Øistein glemte å fortelle var at han aldri hadde kjørt i Spania før og at gpsen vi hadde heller ikke var til å stole på. Det endte med at vi kjørte inn på en enveiskjørt vei, ned mot en bom til en område stengt med høye gjerder og piggtråd! Herregud så nervøs jeg var. Øistein prøvde fortvilet å kommunisere med bomvakten flere ganger men uten at han forstod, til slutt åpnet han bare porten og veivet oss inn!
Jeg var sikker på han var lei av oss, ville få oss inn på området, putte bilen i en container og kvitte seg med oss. Resultatet var at jeg rullet meg sammen på gulvet i fosterstilling mens Øistein rapportere om flere politibiler, militærbiler og vakter.
På et eller annet mystisk vis kom vi ut av området og trodde vi var i sikkerhet, men den gang ei. Vi havnet midt i byen! Hvis du noengang har vært i en liten spansk by vet du at gatene er smale, biler er parkert overalt og folk kjører overalt. Inn kom vi dundrende i vår store varebil og skulle prøve å finne veien blant masse folk som ikke kunne et ord engelsk, havnet i en enda mindre gate, ble veivet etter av en gammel mann, nesten kjørt på en taubanebåt (!), svettet masse, bannet til gpsen og på et eller annet mystisk vis havnet på motorveien igjen.
Jeg var helt skjelven når vi kom tilbake til huset og sovnet med en gang vi hadde spist middag. De neste dagene ble tilbrakt på konkurransebanen, Amund og Christopher kjempet på bra i 31 varmegrader og steikende sol, det samme gjorde Jonas som var en av de første ut i kategori 3. Konkurransen i kat 3 gikk over tre dager, de fire første deltakerne ble trukket torsdag kveld. Første deltaker på fredag trakk hvem som skulle bli nr 5 og andre deltaker hvem som skulle bli nr 6. Det vil si at man visste bare 4 deltakere før deg når det var din tur eller ikke.
Det vil si en hel masse nerver!
Jeg ventet og ventet, alle ventet og ventet, vi spiste god mat, drakk øl, kikket på startlistene og….ventet. Midt på dagen siste dag ble endelig mitt nummer trukket opp og forberedelsene kunne begynne. Herregud så nervøs jeg var, jeg var sikker på jeg skulle få et psykbryt. Jeg trodde igrunn ikke jeg var så nervøs, men tre dager med ventning og tenking hadde gjort sitt. Mine snille lagkamerater gjorde alt for at jeg skulle ha det så fint som mulig, bar ting, backet meg opp, hjalp meg med oppvarming, holdt videokamera og klemte meg. Jeg hadde i forkant gjort klar en spilleliste jeg hørte på mens jeg ventet på å få komme inn, jeg hadde den på så høyt volum at jeg ikke rakk å høre meg selv tenke mens jeg braste avgårde for å få ut litt steam og varme opp Indi.
Så…var det endelig vår tur. Hvis du blander en del spenthet med en del frykt for å gjøre feil så har du mitt modus klart for deg. Inn på banen, Indi gjorde så utrolig mange bra saker. Saker vi har jobbet ekstra med på trening, modus mellom øvelsene, hoppene var fantastiske, bevoktning av gjenstand hvor hun nesten glemte å slippe men tok seg i det og dekk og bli med verdens verste forstyrrelse.
Helt til vi kom til søket. Hunden skal søke etter en figurant som har gjemt seg på banen, melde på denne og når jeg kommer opp og gir beskjed transportere figuranten og bite om han prøver å stikke av. Figuranten hadde gjemt seg på et veldig vanskelig sted, de hadde satt to store sorte rør sammen slik at hundene først måtte gå gjennom en inngang med plast foran, inn i et mørkt rom og deretter gjennom en inngang til før de fant figuranten. Det var flere hunder som ikke fant figuranten i det hele tatt før tiden var ute og noen som ikke forstod hvordan de skulle komme seg inn. Hunden har tre minutter på seg til å finne figuranten, jeg slapp Indi og klokken gikk….hun løp forbi flere ganger og fikk ham i nesen, men fortsatte videre….nei!…før hun snudde, løp inn og meldte på ham. Puh! Jeg var så glad så glad!
Opp til mitt punkt, kommandere figuranten ut og ut kommer…Indi alene? Hun hadde tydeligvis misforstått meg og trodde hun hadde gjort noe feil slik at hun måtte komme til meg for en ny beskjed. Jeg ble så overrumplet at jeg ikke klarte å si noenting så da løp figuranten og vi fikk null på øvelsen.
Oj oj så skuffet jeg var. Den øvelsen hun kan så fint på trening, det kjentes ut som jeg hadde ødelagt alt, det måtte være noe med treningen min. Så når jeg da kom ut av ringen og alt var over….så begynte jeg å gråte. Jeg gråt og gråt mens jeg løp oppover gatene, jeg gråt mens jeg gikk tilbake, jeg gråt når jeg satt meg i bilen, jeg klarte ikke å slutte å gråte når de andre kom og lurte på hvordan det gikk eller hva det var, jeg gråt mens jeg snakket i telefonen og jeg gråt helt til vi fikk lunsj og jeg fikk prate med en god venn som ikke kunne være med.
Mine stakkars lagkamerater som måtte holde ut med meg, og alle de forskrekkede tilskuerne jeg gikk forbi mens jeg hulket meg oppover gatene. Å, jeg var så lei meg for at det ikke gikk!
Sånn i ettertid klarer jeg å se på alt det positive som skjedde og kanskje tilogmed le litt av det hele (litt), men der og da var det uker med forberedelser og spenning som bare tårnet seg opp og måtte ut.
Et lite psykbryt der til slutt altså.
Det hjalp heller ikke at jeg ble nektet å fly hjem med buret jeg hadde kommet ned i, måtte kjøpe nytt bur i en butikk som hadde siesta akkurat lenge nok til at jeg mistet siste fly hjem og måtte bli en ekstra natt i Spania. Alene!
Kom med et fly dagen etter, landet på gardemoen halv tolv på natten, traff på verdens mest dustete taxisjåfører, måtte betale 1000,- i skyss for å hente bilen min, ramle inn hos mine übersnille hundevakt og hotelvertinne Isabelle nærmere ett for så å skulle stå opp og være i Gøteborg 0900 neste morgen!
Hadde det ikke vært for at jeg hadde grått opp alle tårene mine i Spania hadde jeg aldri kommet meg gjennom den turen.
I Gøteborg derimot måtte jeg verdens triveligste gjeng med gamle kursdeltakere, i min favoritthall i hele verden. Gøteborgs hundarena. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, om jeg kunne bodd hvor jeg ville i hele verden hadde det vært i den hallen! 4 dager med to trivelige gjenger før jeg fortsatte ferden til Oslo for 2 dager til med første samling av en elitesatsing. Her gikk jeg meg grundig vill i et forsøk på å følge retningsansen min og intet annet og lærte på den harde måten at det skal jeg aldri skal gjøre igjen.
Hjem og sove i to dager før jeg dro rett til Stockholm for foredrag og to dager med kurs. Landet hjemme på søndag til en hund de hadde klart å miste ut av buret når de lastet henne av flyet! Plutselig kom Indi løpende på flyplassen! Jeg var så trøtt og så overrumplet at jeg ikke fikk frem et ord. Jeg hater å fly!
Denne helgen trosser jeg derimot hatet mitt og setter meg på et fly igjen, denne gangen til Östersund i Sverige, uten hund! Jeg skal bare spise sjokolade og lese blader hele turen og nekter å la meg irritere av noe som helst! Eller se på denne filmen, med gode minner fra de siste ukene
Eller filmen fra VM, med bare de fineste øyeblikkene