Igår var vi på retriverklubben i Kristiansand og gikk stevne, ikke de store resultatene å skryte av men masse nyttig informasjon. Jeg er inne i en ny fase i treningen med Vips og jeg kjenner den igjen fra når Kry var på samme nivå. Morsomt, forhåpentligvis kommer vi oss ut raskere på andre siden. Det er bare å trene mer! Aller mest glad er jeg for at vi fikk 10 på ruta, at han holdt fast både neseprøven og metallen og at fri ved foten virkelig begynner å kjennes ut som jeg vil ha den.
Det både varte og rakk før stevnet var ferdig og ikke før nærmere halv tolv var vi hjemme, blåfrosne og trøtte. Selvsagt hadde jeg ikke pakket noen ting til jeg skulle til Trondheim dagen etterpå, så det måtte jeg pent gjøre før jeg kunne pakke meg inn i dynen. Det vanskeligste er ikke å pakke til turer, men å velge hva man skal ha med seg! Hvor mange bukser trenger jeg egentlig? Og skal jeg ha med shorts eller ulltrøye? Eller kanskje støvler…nei ikke støvler, det skal ikke bli regn.
Halv ett var jeg endelig i seng og satte vekkerklokken på. Flyet mitt gikk halv syv fra kjevik, jeg beregnet å være der en time før og det tar en time å kjøre bort til flyplassen. Derfor satte jeg klokken på fire og tenkte at en halvtime til å pusse tenner og koke litt kaffe fikk holde. Siden hundevakten nektet å passe Flint var det hun som skulle få være med på sin første flytur.
Neste morgen ringte alarmen, jeg slo den av, kikket på klokken og…..HVA! Klokken var 5! Det vil si at nå skulle jeg egentlig vært halvveis til flyplassen!
Herregud, noenganger lurer jeg på hva som går av meg, jeg hadde stilt klokken på 5 istedenfor 4!
Hva skulle jeg gjøre, kjøre som en gal og håpe jeg rakk det og at noen snille vakter slapp oss inn, reise uten hund, bestille et nytt fly? Det var bare det at jeg hadde avtalt at kurset her oppe skulle begynne 10 idag tidlig, så jeg hadde akkurat nok tid til å komme meg fra Værnes og til kursplassen.
Iløpet av et sekund eller to bestemte jeg meg, det fikk briste eller bære. Jeg sprang ut, glemte kofferten og sprang inn igjen, stappet lokket igjen, ut med Flint og inn med henne og bagasjen i bilen. Rakk hun å tisse? Jeg aner ikke, og ikke hadde jeg tid til å sjekke heller. Jeg kjørte som en villmann, 110…120….140….En bil foran meg! Sivilpolitiet? Snegler meg forbi og kysten er klar, 145… kjære gud ikke la meg miste lappen. Hele tiden hadde jeg en ekkel klump i magen, hva om jeg ikke rekker det! Hva om de nekter meg å sjekke inn!
Endelig, der er flyplassen! Kaster meg, bagasjen og Flint ut av bilen, husker såvidt å låse og springer (så fort det går med bur og koffert på slep inn i terinalen. Spurter bort til en dame og ber så pent jeg bare kan om jeg kan få lov å være med. Det er bare 20 min til flyet skal gå og jeg skulle sjekket inn senest 40 minutter før, enda tidligere med hund. Herregud, vær så snill, plis la dette gå. Etter litt om og men og noen telefoner får jeg lov å være med likevel!
Jeg rekker ikke å bli glad en gang, spurter bare bort til spesialbagasjen og lemper inn buret og Flint, spurter tilbake, står i kø gjennom sikkerhetskontrollen, hører navnet mitt bli ropt opp i gaten. Herregud, herregud…..
I siste liten kommer jeg gjennom sikkerhetskontrollen og rekker springe etter flyet før de lukker dørene og starter motoren. Vel inne i flyet er jeg så høy på adrenalin at jeg begynner å gråte når jeg endelig får roet meg ned. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg gråter og jeg ser sikkert temmelig rar ut der jeg sitter med treningsklær og bustete hår. Jeg rakk det, det gikk jo bra.
Etter take off kommer det en snill flyvert og serverer frokost og kaffe. Akkurat idag elsker jeg SAS, jeg elsker dem!
Litt som dette kjente jeg meg da jeg endelig kunnne spenne fast sikkerhetsbeltet i flyet.