Vår første elitesatsing her hjemme er over, for en gjeng vi har hatt med oss! For det første vil jeg trekke frem hvor blide alle sammen har vært, alle har backet hverandre opp, heiet på hverandre og kommet med oppmuntrende ord og gode innspill. De har virkelig brydd seg om hverandre, og det syns jeg er en veldig bra egenskap for en kursgjeng.
Vi måtte bare forte oss å si hadet idag, for det er jo litt vemodig da.
Heldigvis vet jeg at vi kommer til å holde kontakten med dem alle sammen, både gjennom nye kurser, konkurranser og på nett.
Takk for at dere gjør jobben vår så moro!
Så over til noe annet, igår la Lena ut et interessant blogginnlegg om kritikk mot klikkertrenere.
Morten svarte senere på innlegget her, og både Lena og Lone skrev også om sitt syn på saken.
Her kommer mine tanker om emnet.
Jeg startet som ihuga klikkertrener når jeg ble bitt av hundebasillen og gikk mangt og mange kurs om emnet for å bli flinkest mulig.
Flyt og baklengskjeding var to viktige ord i treningen, sammen med lite hjelp og minst 80% rett regelen.
Jeg trente og trente med Nemo for å komme så langt vi bare kunne. Det var bare det at vi ikke kom så langt, vi holdt på i det uendelige med grunnferdigheter som aldri ble bra nok til å få satt på kommando en gang. Det skulle være perfekt!
Nemo var heller ingen enkel hund å trene, jeg har skrevet to artikler fra en bok jeg en gang leste om vanskelige hunder som var med på å få et bredere syn på saken. De ligger på siden vår og heter “when pigs dont fly”, inspirert av boken med samme tittel.
Den andre saken som åpnet øynene mine var et eksperiment vi hadde på skolen hvor vi skulle gjenta samme oppgave x antall ganger og jeg husker jeg sa høyt til meg selv; ” stakkars mine hunder, nå vet jeg hvordan de har det når vi trener flyt” Det er kjedelig!
Jeg begynte å tenke litt utenfor det som egentlig var “lov” i klikkertrening. Jeg benyttet meg mer og mer av negativ straff (tok bort goder når ting ikke ble som de skulle). Foreksempel hadde jeg en intensiv periode med leketrening hvor målet var å få Nemo til å jobbe mer for leker, og ikke bare mat.
Jeg kjørte til et nytt sted og tok ham ut av buret, dersom han gikk igang i leken med en gang fikk han løpe og snuse. Dersom han ikke ville leke, bare snuse puttet jeg ham i buret igjen. Alle goder i Nemos liv ble tjent gjennom; å leke med meg først.
Det gjorde en stor forskjell og jeg lærte enormt mye.
Deretter fikk jeg Kry og fikk for meg at når hun ble 9 mnd skulle vi starte klasse 1, det var bare å trene på. Jeg baklengskjedet en del øvelser og framlengskjedet noen, men mest av alt trente vi momenter.
Vi klarte akkurat opprykket til klasse 2 med 161 poeng hvor 16o var grensen. Ikke noe å rope hurra for og jeg var livredd for å miste henne når jeg gikk inne i ringen.
Etter hvert som tiden gikk søkte jeg hjelp hos flere erfarne hundetrenere og sugde til meg all kunnskap jeg fikk. Noe spyttet jeg ut igjen, noe modifiserte jeg og noe slukte jeg rått. Jeg begynte å tenke mer helhetlig. For at en hund skal holde en hel konkurranse holder det ikke å bare trene øvelser og belønne hver gang på trening, det blir en stor forskjell når man kommer inn i ringen og hunden må gå 10 ganger så lenge uten belønning som den egentlig bruker!
Da får vi hunder som gjør rare ting på øvelsene, mister fokus, faller i intensitet (eller blir alt for høye) og som ikke syns det er noe morsomt å være med oss på konkurranser. Det er jo mye lettere på trening. Da hjelper det heller ikke om momentene er trent til flyt eller ikke. Helhetstrening ble altså et nytt begrep.
For å få en hund som holder et helt program og for å få til en bra helhet må man slippe opp på detaljhysteriet!
Jeg forkastet også baklengskjeding i stor grad ettersom det bygger opp unormalt høy forventning på kun visse steder i øvelsene eller programmet og aldri kommer til å fungere på så lange kjeder i praksis ettersom det er alt for mange faktorer vi ikke har kontroll over. Nye steder, hva vi slipper igjennom og ikke, hundens intensitet osv.
Jeg fikk foreksempel lyd i treningen fordi jeg hadde for høy forventning. Som jeg skrev i lyd artikkelen i forrige Canis, i starten belønnet jeg de gangene hun var stille der hun egentlig brukte å lage lyd for å forsterke frem at hun var stille, noe som virket mot sin hensikt og resulterte i enda høyere forventning og enda lavere terskel for lyd.
Nå, en del år etter jeg først startet har jeg fått min første hund i elite, kommet som nr 5 i NM og blitt valgt ut til å være med i elitetroppen i lydighet. Jeg har en ny unghund som har fått et bra grunnlag for å bli en fin konkurransehund og jeg har fått tusen nye bekjentskaper som alle har bidratt på sin måte til at vi har kommet så langt.
Jeg beskriver meg selv fortsatt som en klikkertrener fordi jeg:
For det meste vil at hunden min skal utføre atferdene frivillig
Har som mål at hundene mine skal jobbe for å få belønning
Men jeg skiller meg nok ganske mye fra tidligere fordi jeg:
IKKE trener flyt!
Bruker baklengskjeding minimalt
Setter på signal fort som fy, gjerne før atferden er ferdig
Gjerne bruker hjelp og tilrettelegging av miljø der det trengs (men om jeg bruker hjelp vil jeg alltid trene til et punkt der hunden min kan utføre det frivillig uten hjelp så jeg ser at den har forstått. I de fleste tilfeller altså, ikke alle)
Forsøker å trene like mye helhet som detaljer
Alltid leter etter nye måter å se ting på som kan gjøre meg til en bedre trener, uansett hvilken metode det måtte være
Fokuserer masse på rett aktivitetsnivå i de ulike øvelsene og å utvikle leken
Jeg tror den viktigste tingen om man skal bli god på trene hund er å ikke se seg blind på regler for hvordan man skal trene. Regler burde erstattes med forslag, inspirasjon og holdepunkter.
For å oppsummere en hel side med tanker; Prøv noe nytt, gå litt lengre og lek mye mer!
Det er kult å gå på kurs hos oss og det er kult å pushe grenser!
I neste blogg skal jeg skrive litt mer om hvordan jeg legger opp treningen og tenker fremgang i hva jeg gjør.