Foto: Elin Søisdal Gjeruldsen
Idag har jeg tatt tak i en viktig ting, som kanskje er litt lett å glemme oppi alle momentene man skal lære inn; nemlig inngang på banen.
Akkurat idet jeg entrer banen merker jeg om hunden er med meg eller ikke. Er den fokusert på meg og følger villig med min side kan jeg slappe av og smile, er den ikke begynner jeg fort å stresse for jeg vet jeg trenger fullt fokus idet vi starter første øvelse.
Inngangen på banen er også førsteinntrykket dommeren får av meg og hunden min, kommer vi inn og oser samarbeid velger jeg å tro det er til min fordel heller enn om jeg har en hund som springer fra meg for å sjekke alt annet.
Det vanskelige er ikke å gå fot inn, men å lære hunden at selv om noen roper oss inn, selv om folk klapper og selv om vi entrer et område den ikke har fått sjekket ut før så har den lært at det lønner seg å følge min side.
Den første lille øvelsen jeg gjør er nettopp å bli ropt inn på banen, gå inn uten å bry meg nevneverdig om hunden og så belønne helt vilt når den tar kontakt. Uansett om den går fra meg eller begynner å snuse så sier jeg ingenting, da er det jo mine kommandoer som forteller hunden hva den skal gjøre. Jeg vil heller at miljøsignalet: bli ropt inn og entre et nytt område skal være kommandoen for å følge med.
Jim derimot, han gikk bare fot inn, fantastiske lille skapelse, så da kjøpte jeg selvsagt det. Her kommer noen klipp fra treningen. Kort og kul!