Passering av andre hunder

Siv Svendsen / 30 Comments

Veldig mange hunder syns det er fryktelig vanskelig å bare gå forbi andre hunder uten å annonsere for hele nabolaget hvem som kommer.

Noen hunder kaster seg frem i båndet og trekker til de blir blå i ansiktet av surstoffmangel, andre bjeffer og knurrer og trekker til eieren blir blodrød i ansiktet og forsøker å finne et hull i bakken han kan synke ned i.

Hva er problemet?

Felles for alle disse hundene er at de har helt feil og alt for høy forventning når de treffer andre hunder.

Fido liker ikke andre hunder og kaster seg frem og roper ubekvemsord for å skremme dem vekk. Eierne er ofte sett ute sent om kveldene i det dunkle gatelyset langs gang og sykkelstien på tidspunkt der nesten ingen andre går. Er du så uheldig å møte dem på kveldsrunden løper de bort til nærmeste tre eller stolpe og tviholder seg fast for å ikke få en ufrivillig flytur bort mot dere.

Tassen er egentlig ganske redd andre hunder, men prøver så godt han kan å høres fryktinngytende ut der han roper (nesten) like stygge ord som Fido. Jo mer han bjeffer desto mer sannsynlig at den andre slubberten vil holde seg langt unna. Tassen er ofte litt liten av vekst og forsøker derfor å løse alle situasjoner ved hjelp av stemmen, det fungerer ofte veldig dårlig, ingen har noengang blitt redde, men han gir aldri opp.

Dunder er bare hoppende glad. Han får sprettballer i knærne så fort han lukter en annen hund, eller et annet menneske, eller en blomsterpotte eller bare hva som helst som kommer i hans vei. «oj, se mamma, jeg fant, jeg fant!» Han er rett og slett så overlykkelige at han ikke klarer å stå stille. Eierne har investert i strikkbånd, støttestrømper og nakkekrage etter litt for mange uheldige kast og rykk i båndet.

Tenke omvendt

Så, hvordan i all verden skal vi forklare for disse tre hunden at de ikke skal bjeffe, trekke i båndet eller hoppe mot fremmede hunder uten å spør om lov først?

Gi dem et eksemplar av skikk og bruk for hunder? Skremme dem til stillhet?

Nei, vi skal nemlig løse problemet en gang for alle ved å tenke helt motsatt. Istedenfor å bare si hva hunden IKKE skal gjøre skal vi nå bestemme oss for hva hunden SKAL gjøre. Deretter skal vi premiere hunden hver gang den får det til. Høres det ut som en hyggelig fremgangsmåte?

Eierne til Fido var skeptiske; «Fido er ikke interessert i godbiter når den ser andre hunder». Eierne til Dunder også; «hvordan skal vi premiere det som er bra om han aldri gjør noe bra?»

Det grunnleggende

Både Fido, Tassen og Dunder trenger et annet alternativ når vi skal gå forbi andre hunder, så hvorfor ikke lære dem å se på oss? Hvis vi trener riktig kan vi gjøre synet av en annen hund til en kommando for å se på oss.

Som alltid når noen skal lære noe nytt må vi begynne hjemme uten forstyrrelser. 

Fido liker best skinkeost på tube, Tassen vil ha kylling mens Dunder blir skikkelig glad for kjøttboller. For at alle tre hundene skal få lyst å se på oss skal vi bruke nettopp dette som belønning.

1. Eieren til Fido tar på et bånd og fyller lommen med godbiter. Deretter rygger hun bort fra Fido. Først står han bare og ser på henne, men ganske snart tar han et par skritt mot henne. «Bra Fido, her får du litt skinkeost». Etter et par ganger er det som om det går opp et lys for Fido. «Aha, jeg får godbit når jeg følger etter. Det er jo lett!». Hver eneste dag trener de på dette, både ute i hagen og av og til langs veien nedenfor huset.
2. Tassen sine eiere har gjort akkurat det samme, men nå har han blitt så flink at de må gjøre det vanskeligere for ham. De setter derfor ut tre skåler med noe godt oppi på plenen og starter treningen. De vet at maten også er en forstyrrelse, selv om den ikker er like sterk som andre hunder. Hvis de klarer å lære Tassen selvkontroll her blir det lettere når de skal ut på tur.
3. Det første Tassen gjør er å kaste seg frem i båndet mot en skål for å prøve å få tak i maten. Men, han får ikke tak i maten. Istedenfor rygger eieren bort fra skålen uten å si noe. Til sist, fortsatt litt sur, gir Tassen opp og snur seg for å se på eieren sin. «Bra gjort Tassen!» Jammen får han ikke en godbit. Neste gang de går forbi skålen glemmer han igjen hva de gjorde for bare noen sekunder siden og kaster seg med nytt pågangsmot til skålen. Det samme skjer igjen, eieren hans rygger bakover men da husker han plutselig på hva han skulle gjøre. Hvis han skyndter å snu seg får han jo godbit. «Bra Tassen!». Etter 10 minutter kan Tassen gå forbi skålene, kaste små blikk på dem men likevel ikke lenge av gangen. Nå har han lært at så lenge han holder blikket på eieren sin vanker det premie. Han må være verdens heldigste hund!
4. Dunder elsker mat så han har kommet lengre enn både Fido og Tassen på bare en ettermiddag. Neste dag bestemmer de seg derfor for å pakke lommene fulle med kjøttboller og gå på tur rundt den lokale lysløypen, der det alltid går mange andre hunder. Den første hunden de møter er en gammel Berner Sennen, den trasker forbi uten å så mye som løfte et øyelokk mot Dunder, som helt har glemt alt de trente på igår. Han hopper og spretter mot den gamle hunden. Men eieren til Dunder blir ikke skuffet, han vet han kan rygge bort fra de møtende og at det da vil bli en situasjon Dunder kjenner igjen. Ganske riktig. Så snart båndet strammer seg og eieren forsvinner bakover husker plutselig Dunder på hva han har lært. Han bråsnur, får høre «Bra Dunder!» og der er den deilige kjøttbolle biten. For hver hund de går forbi får han kjøttboller for å heller kikke på eieren sin, han får sikkert hundre små biter iløpet av en tur. Ofte flere biter for hver hund de går forbi også. Det er lett, han trenger bare å kikke opp så blir han premiert, for et liv!

Praktisk bruk

Eierne til de tre hundene bor i samme området, og en dag Tassen og Dunder er ute på trening legger de merke til hverandre. «Har du også problemer med å gå forbi andre hunder?» «Ja, vi har vært som en vandrende alarm, ingen kommer unna argusøynene til lille Tassen, men nå ser det ut som det kanskje kan bli en slutt på det»

Etter litt prat blir de enige om å møtes to ganger i uken for å trene på å gå forbi hverandre. Eieren til Tassen går innom Fido på veien og overtaler også dem til å være med for å trene. De er ganske redde, kommer de til å klare å holde ham igjen eller vil han skremme de andre? Første gangen de møtes står Fido langt unna de andre og trener, på en viss avstand klarer han nemlig å være stille og fokusere på eiren sin. Andre gangen kan de minske avstanden med mange meter og den tredje treningskvelden går de forbi hverandre med bare en halvmeters mellomrom uten hverken bjeffing eller saltomortaler mot hverandre. Endelig har Fido også forstått det. Istedenfor å se andre hunder som en mulighet for å bråke vil han mye heller gjøre som han har lært. Han får en god følelse inni seg hver gang han ser en annen hund, for da vet han at det vanker godbiter. Han ville nemlig ha dem hele tiden, men måtte først være litt på avstand så han fikk det til.

Avslutning

Både Fido, Tassen og Dunder er stadig innom hundeskolen. Noenganger er de små, andre ganger store. Noen har gått tur etter mørkets frembrudd i flere år mens andre nettopp har forstått at om de ikke gjør noe snart kommer de til å ende opp med lårhalsbrudd.

Felles for dem er at gjennom å forklare for dem hva de SKAL gjøre og belønne det kan man snu vanene til de mest bråkete av dem.Er du riktig heldig kan dere gå sammen flere stykker og hjelpe hverandre til å gjøre turene til en hyggelig aktivitet igjen.

Det skal jo være gøy å trene hund!